1. bilde: Siste dagen på sykehuset. 2.3.4. bilde: Zanzibar. 5. bilde: Båttur på Zanzibar.

1.2. bilde: Tur til første base på Kilimanjaro. 3. bilde: Frokost. 4.5. bilde: Operasjon.

1.2.3.4. bilde: Safari. 5. bilde: Barneavdelingen på sykehuset.

1. bilde: På tur til sykehuset. Vi så Kilimanjaro (i bakgrunnen) nesten over alt hvor vi gikk i Moshi. 2. bilde: Fødestua. 3.4.5. bilde: Safari.

Kortspill i leiligheta vi bodde i

Borte bra, men hjemme best!!

Ja, da har jeg kommet meg hjem igjen, og jeg er glad for å være hjemme:) Vi hadde en fin uke på Zanzibar med mye sol og avslapping. Solen var veldig sterk slik at nesten alle inkludert meg, ble solbrent selv om vi passet på å smøre oss ofte og med høy solfaktor. Vi var en dag inne i Stonetown ("hovedstaden" på Zanzibar), og så var en hel dag ute på sjøen hvor vi ble kjørt til forskjellige øyer m.m., og vi fikk anledning til å snorkle. Det var fint på selve stranden og sjøen paa Zanzibar, men ellers var det ikke mye å skryte av. Stonetown var ikke akkurat en vakker by, og bortsett fra livet på hotellet vi var på, var det ikke mye spennende rundt. Vi kunne f.eks. ikke bare gå oss en tur en kveld og spise ute, for det var ikke noen plasser å gå til og det var farlig å gå ut på kveldene. Men det var veldig greit å bare spise på hotellet for det var veldig god mat:) Det var godt med en uke avslapping før vi dro hjem, og få ting litt på avstand og høre hva de andre hadde opplevd på sykehusene de hadde vært på. En ting er i allefall sikkert etter oppholdet i Afrika, og det er at jeg er VELDIG glad for at jeg bor i Norge!! Det har vært mye negative opplevelser den siste måneden og vi har sett og opplevd mye forferdelig og trist, men jeg ville ikke ha vært denne opplevelsem foruten. Det har vært en lærerik periode, selv om jeg ikke har lært noe ordentlig sykepleie. Vi har blant annet fått sett hvordan ting IKKE skal gjøres og blitt bevisst på hvordan en pasient bør bli behandlet. Vi har fått sett en helt annen form for sykepleie, og hvordan ting er i u-land, og hvor forskjellig kulturer kan være. Det er nå veldig godt å være hjemme igjen og tilbake til dagliglivet og kulden:) Det har vært tussig med den intense varmen hele tiden, så det var godt å komme hjem til litt kulde:) Jeg skal prøve å legge ut noen bilder fra turen etter hvert, men noen flere innlegg blir det nokk ikke. Det er sikkert vanskelig for dere som har fulgt med bloggen, å forestille dere hva jeg egentlig prøver å skildre i bloggen, men jeg har prøvd å forklart dere det så godt jeg kan. Håper dere har syntes det har vært interessant:)

Siste dag i praksis aa snart Zanzibar!!

I gaar var vi ogsaa paa KCMC, men naa byttet vi plasser slik at Katharina og jeg dro paa barneavdelingen og de to andre paa foden. Vi skulle faa vere paa prematuravdelingen, hvor alle de fortidligfodte ungen kom. Det var litt av et syn aa komme dit, for ungene sto linjet opp liggende i noe som minnet veldig om bikuber. Det luktet sur melk og det var veldig varmt inne der, og det er jo naturlig etter som de nyfodte trenger det varmt. Avdelingen var delt inn i tre rom; premature med infeksjoner e.l., premature som er veldig fortidlig fodt og veldig smaa, og i det siste og midterste rommet laa de andre premature. Noen av barna var foreldrelose, og noen fikk moren mate selv, og andre maatte mates med sproyte da de ikke hadde taateflasker. Vi fikk vere med paa visitt, noe som tok lang tid da det var mange legestudenter der som legen maatte forklare ting til, og vi fikk vere med paa aa mate ungene. Det var koslig:) men herre, de var smaa ja. Torde nesten ikke aa ta i dem vettu. Det var en som Katharina matet som var saa sulten at han sugde i seg melken fra sproyten slik at stemplet paa sproyten gikk av seg selv. Det var artig aa se:) Ellers var det en litt daarligere stilt avdeling enn foden, men d var uansett mye bedre enn paa mawenzi! I dag dro vi en liten tur paa Mawenzi for aa si hade og takke for oss. Og i morgen tidlig drar vi til Zanzibar!!:D Der er det daarlig med strom pga at stromkabelen ut til oya er odelagt, saa det kan hende at dette er det siste innlegget paa bloggen for jeg kommer hjem. Men de har i allefall vann der!!:D Hilsning sendes til alle som folger bloggen!! Gleder meg til aa komme hjem

BURSDAG!!

Dette innlegget er tilegnet min mormor som bli 65 aar i dag!:) GRATULERER SAA MYE MED DAGEN MORMOR!! bursdagsklem sendes fra Afrika.

KCMC!

Soster Mway popo, en sykepleier paa Mawenzi, hadde i dag ordnet en avtale med privatsykehuset i Morshi, om at vi studentene skulle faa dra dit i dag og i morgen for aa se hvordan det er der. Dette sykehuset er et privat kristent sykehus ved navn KCMC (Kilimanjaro Christian Medical Collegee), hvor pasientene maa betale for diverse undersokelser og lignenede. Dette sykehuset er av mye hyere standard og har mang flere hjelpemiddler. Sykehuset faar ogsaa pengestotte fra diverse hold. Vi ble veldig glade da vi fikk hore at vi fikk dra dit, slik at vi fikk oppleve noe annet enn bare fele ting. Vi ble godt tatt imot, og vi delte oss i to. Katharina og jeg dro paa foden, og Marita og Siv-Tonje dro paa barneavdelingen. Vi saa med en gang at dette var et bedre stilt sykehus. Det var jo som aa komme til et venlig sykehus bare at det var veldig gammelt og slitt. Da vi kom oppaa foden, var det en fodsel paa gang, men for vi fikk komme inn paa avdelingen, maatte vi ha paa skoovertrekk, haarnett og de sjekket at uniformene vaare var rene. Vi observerte fodselen som gikk greit for seg, bortsett fra at de hastet slik med at hun skulle presse. Og da ungen kom ut, hadde den navenstrengen rundt hode, og han virket slapp. Etter litt utsugning av diverse i munnen paa ungen og litt oksygen, kom den seg. Fodselen var uansett mer renslig og bra enn paa Mawenzi og de hadde mye mer aa hjelpe seg med. Etter dette var vi med paa to keisersnitter. Det var nytt for meg. Begge to gikk bra, og de var veldig noye med desinfisering og renslighet under hele operasjonen. Pasienten ble tatt vare paa av anestesilege under hele inngrepet ogsaa, og de viste pasienten omtanke og forklarte hva som hendte. De til og med viste ungen til mora for de bar den ut paa et annet rom. De var flere rundt pasienten gjennom hele inngrepet, med en operasjonssykepleier til stede hele tiden. De virket ogsaa som de hadde mye bedre kunnskaper her, og de var villig til aa lere bort. Dette var en postiv opplevelse, selv om at det ikke akkurat er slik vi ville ha gjort det i Norge. I morgen skal vi tilbake, og da skal Katharina og jeg paa barneavdelingen. Vi har fortsatt ikke noe vann der vi bor, bortsett fra i donker. Hvis ikke vannet kommer i natt, har vi vert to dogn uten. Det skal bli godt aa komme til Zanzibar paa lordag, for der har de i allefall saltvann om ikke annet;)

Operasjon

I gaar var Marita og jeg paa operasjonsavdelingen. De hadde to operasjonsstuer; en stor en, og en litt mindre en. Det forste vi var med paa, var omskjering av en liten gutt. Det saa litt brutalt ut, og personlig synes jeg ikke noe om det, men gutten sov og var godt bedovd. Det er visst veldig anlig aa omskjere gutter her i landet, for da vi saa at dette ikke var saa vanlig i Norge, syntes legen dette var rart. Etter litt venting og litt utforsking av avdelingen, begynte de aa gjore klart for en operasjon hvor det var en kvinne som skulle fjerne livmoren. Dette var en litt spesiell opplevelse. Det virket jo ganske sterilt etter forholdene, men det virket ikke som det var saa veldig noye. Det virket som kirurgene var ganske flinke, men sakser, kliper og sytraad og naal laa hulter til bulter. Og de var de eneste inne paa rommet, saa hvis det var noe de trengte maatte de rope paa sykepleieren eller saa maatte marita eller jeg finne henne. Pasienten var vaaken under operasjonen da hun hadde faatt spinalbedoelse saa hun hadde ingen folelse fra brystet og ned, men hun var ikke skjermet slik at hun kunne se alt som faaregikk. Ikke ble hun passet paa av noen anestesisykepleier eller lege. Var bare en lege som svirret litt rundt paa avdelingen som kunne tilkalles ved behov. Ikke maalte de blodtrykk og puls, og ikke fulgte de med saturasjonen. Kvalm ble pasienten ogsaa slik at hun kastet opp. Da maatte Marita til unnsettning, for ingen andre brydde seg. Kvalmestillende var ikke noe de hadde, men det maa nu gaa ant aa hjelpe pasienten litt naar hun forst spyr da i det minste. Operasjonen tok litt lengre tid enn antatt da de fant en svulst ved siden av livmora, saa etter hvert begynte anestesien aa gaa ut og pasienten begynte aa faa ganske store smerter etter hvert, men dette brydde de seg ikke saa mye om. Etter operasjonen fikk hun heller ikke noe smertelindrende, for det skulle hun faa forst naar hun kom tilbake til kirurgisk sengepost. Det hadde foregaatt en fjerning av blindtarm paa rommet ved siden av, og der ogsaa var pasienten i mye smerte til tider, for vi horte hoye skrik derfra. Dette var en spennende dag tross alt negativt, da jeg aldri hadde vert med paa noen ordentlig operasjon for. Vi var begge trotte etter denne operasjonen etter som den tok saa lang tid, saa vi dro hjem.

Dag paa mottagelsen

Etter at vi hadde snakket med oversoster Makunzu, gikk Marita og jeg til mottagelsen for aa se hva som faaregaar der. Det var MYE folk der. Rundt om kring og alle steder. Vi ble plassert paa kontoret til sykepleierne til de var ferdig med aa vaske, for det trengte de visst ikke hjelp til enda vi spurte om vi kunne hjelpe til med noe. Der satt vi da leeenge aa ventet paa at hun sykepleieren som satt oss der skulle komme tilbake, men det gjorde hun da altsaa ikke, saa da gikk vi aa saa oss litt om. Etter en stund, var det an annen sykepleier som satte oss til aa klippe til kompresser. Vi gjorde dette selv om at det var ikke akkurat dette vi hadde lyst til. Etter lunsj, ble det litt mer interessant. Vi var inne der hvor legen tar imot pasientene, og fikk observere en intramuskuler injeksjon. Etter dette var vi med paa saarskift. Noe spesiell maate aa skifte paa saar. Klesjer paa litt saapevann, og binder paa bandasjen rett paa saaret uten noe imellom slik at bandasjen kommer til aa gro fast i saaret. Og det var ikke akkurat saa sterilt det som ble hatt paa heller. Huff. Jaja, i morgen bli det en halv dag paa operasjon. Det blir sikkert spennende:)Naar det gjelder det dagligdagse, saa er vannsituasjonen den samme, pluss at naar vi staar opp tidlig for aa prove aa rekke aa dusje for vannet forsvinner, er det null varmtvann. Brr. Menmen, godt med en dusj allikevell:) Kler maa vi vaske for hand. En prosess i seg selv.. Begynner aa bli litt lei av konstant stov over alt og lite vann, pluss rare og frekke folk. Huff.

Tur til forste base paa Kilimanjaro

Paa lordagen i helga som var, hadde vi ordnet oss tur til Kilimanjaro, Afrikas hoyeste fjell. Vi fikk skyss opp til porten der Kilimanjaro nasjonalpark starter, pluss guide (noe vi maa ha) og en lunsj pakke og vann. Det var ganske tungt aa gaa oppover, men vi gikk i rolig tempo og hadde noen stopper innimellom. Tok litt bilder og spurte ut guiden om forskjellig:) Da vi kom fram paa forste basen, spiste vi lunsj for vi gikk enda ett stykke oppover til et krater. Da var vi paa vaart hoyeste punkt paa turen; 2810 m.o.h. Turen nedover var verre enn turen oppover, da det gikk hardt utover bena at det gikk saa mye nedover. Hadde ikke akkurat rette skotoyet heller. Men alt i alt, var det en veldig fin tur og vi fikk se masse. Motte mange fjellklatrere paa turen ogsaa, pluss mange berere (de berer mat og bagasje opp til campene). Noen var paa tur oppover, mens noen var paa tur nedover.